Intra-Jante

I dag har jeg vært på cafe. En flott cafe. Vakkert dandert på en topp med skogkledde sider og fabelaktig utsikt over den lille store byen. Det sitter gammel feststemning i de grove tømmerveggene. Det er taler fra skiklubber og brylluper i den store peisen. Det er høyt under taket. Det er sprosser på vinduene. Verandaen er egnet til storslåtte bilder av idrettslag og festlag.

Det er mørkt inne, det er fyr i peisene i begge avdelingen. Det er svartkledde kelnere, elghodet kneiser over mantelen. Det er en diskrete stikker på døren som tilkjennegir kvalitet, Michelinkvalitet.

I den ene avdelingen serveres det lunsj. Smakfull, velduftende lunsj. Det frister. Men jeg er på søndagstur og vil heller ha en croissant og en caffe latte. Avdelingen for kaffe og kaker serverer en sur og vammel svart kaffe. Den litt lunkne varianten av kokekaffe slik den ble servert lenger inn i skogen den gangen Asbjørnsen og Moe fartet rundt i Marka og samlet eventyr.

Jeg må krangle meg til en latte. Maskinen står i «feil» rom, og jeg må fortelle kelneren at den kaffen  jeg vil ha bør ha bedre kvalitet enn bøttekaffen. Jeg må argumentere. Jeg må påpeke. Jeg må være litt sur kunde. Det er litt underlig, at jeg ikke skal stå der og føle meg vel, at jeg ikke føler at jeg er i min fulle rett når jeg prøver å få det ut av restauranten som jeg ønsker meg. Jeg er jo tross alt en betalende kunde.

Men slik er det nå altså ikke en gang. Jeg har mine små sære introjekter. «Slik gjør man da ikke.» «Du skal da ikke forlange noe mer enn det andre får.» «Dine krav og forventninger er ikke rimelige.» «Du må stille deg bak i køen og ta det du får.» Og andre vage forestillinger svever rundt i bakhodet på meg. Og de skaper følelsen av å være litt frekk. Jeg blir rett og slett litt uvel av at jeg skal føle meg uvel når jeg stiller mine forventninger til syne. Jeg trykker mine forventninger på andre og noe i meg trykker tilbake.

Puh. Jeg klarte det. Jeg fikk min feil-latte, og kunne nyte den med en god avis og tilhørende utsikt.  Men det satt langt inne. Jeg gleder meg til at jeg kan bli enda frekkere, forlange enda mer service, og bli enda bedre på å si fra om hvordan jeg vil at ting skal være.

Jeg er ikke så skummel lenger

Det har skjedd noe med Oslo etter 227. Jeg er ikke i stand til å beskrive alle endringene. Atmosfæren har endret seg. Blikkene har endret seg. Usikkerheten er her. Nærheten har oppstått.

Jeg har tilbrakt brorparten av de siste 30 årene i Oslo sentrum. Dette er ikke den kalde byen alle skriver om. Nordmenn er distanserte og litt forsiktige med folk de ikke kjenner. Å hilse på ukjente er vanskelig for oss hvitinger. Det er ikke slik for folk fra andre kulturer. Har man hatt blikkontakt i mer enn 2 sekunder så sitter smilet, nikket og et forsiktig Hei ganske på lur. Jeg har likt disse møtene.

Etter 227 har en ny gruppe begynt å hilse på en gammel hviting. Det er innvandrer kvinnene. Med eller uten hijab, i fargerike afrikanske plagg dukker smilet og nikket nå opp mye lettere enn for få uker siden. Jeg liker det. Jeg er blitt en hyggelig fyr. En som ikke er farlig, en som ikke vil dem vondt. En som de ikke trenger å beskytte seg mot. Det til tross for at det er en hviting, som meg, som har gått rundt og gjort vannvittig gale ting i byen vår, så er jeg ikke lenger skummel.

Dette skulle jeg gjerne ha fortalt tullingen som løp rundt med våpen på Utøya. Han har brakt meg nærmere folk rundt meg og gjort Oslo til en bedre by å bo i.

Fortvilelse og sinne. Dagen etter.

En mann med en bombe. En nokså stor bombe. Tar livet av 7 mennesker i regjeringskvartalet. Midt i Oslo sentrum. Et sted jeg ferdes nokså ofte. Jeg kunne godt ha vært der, på vei til Deichmanske bibliotek rett ved sidene av, når det smalt.

7 mennesker forsvant på et øyeblikk. Oslo sentrum ble forvandlet til en krigssone på sekunder. Vinduer ble blåst ut en kilometer unna. Da jeg gikk en tur i Oslo sentrum i går drev ryddemannskapene og ryddet glasskår med bulldozer.

Jeg opplevde minuttene etter bomben i sentrum. Jeg fotograferte sønderrevne bygninger, jeg så horder av mennesker som gikk lamslåtte rundt. Stemningen i byen var underlig, stille, forvirret, lamslått. Som om realitetene ikke hadde gått opp for oss. Det var lite fortvilelse, lite angst, lite sinne og ingen aggresjon. Bare forvirring, undring, det var som å leve i et spørsmålstegn.

Men det jeg opplevde i Oslo sentrum er som ingenting å regne i forhold til det som skjedde på Utøya, bare noen mil unna. Bombemannen kjører fra Oslo sentrum til en sommerleier for ungdommer og trekker frem maskinpistol. Han skyter, kaldt og rolig rundt seg. Oppsøker stadig flere ungdommer som han skyter. Noen på nært hold, andre når de legger på svøm for å komme seg unna. Han skyter i en time. Han skyter og dreper over 80 unge mennesker i løpet av en time.

Noen overlever ved å spille døde, liggende under døde venner. Andre rømmer og klarer å komme seg unna. Han skyter omtrent hver 6. ungdom. En så ufattelig handling, en så ufattelig tragedie. Mine tanker, mine medfølelser går til de som har overlevd, de som løp, de som lå stille, de som ba og til de som er pårørende til dem som ikke kom seg unna. Dette er en dag som de ikke kommer til å glemme. Dette er en dag jeg heller ikke kommer til å glemme.

Gjerningsmannen er tilsynelatende en med sterke meninger om innvandring, islam og multikulturelle samfunn. Han har brakt sine meninger til torgs på nettsamfunn. Han har samlet sammen dødbringende utstyr nok til å blåse regjeringskvartalet til ugjenkjennelige biter. Han har samlet sammen automatvåpen nok til å holde det gående i godt å vel en time med å drepe unge mennesker. Han har manglet den komponenten som sier stopp når hatet bobler over og han har kunnet planlegge og gjennomføre en av de verste massakrene etter krigen i Europa. Dette mens PST, overvåkningsorganet for sikkerhet i Norge skriver på sine nettsider:
De høyre- og venstreekstreme miljøene vil heller ikke i 2011 utgjøre en alvorlig
trussel for det norske samfunnet.

Jeg kunne godt ha hatet gjerningsmannen, men jeg får det ikke helt til. Men jeg er sint. Jeg er sint på PST som nok en gang bevisst ikke ser på nynazistiske miljøer som farlige. Har de ingen historie? Husker de ikke hva slags hat det er i disse miljøene? Samtlige terroraksjoner i Norge siden krigen kommer fra nazimiljøet. Det betyr ikke at alle kommer til å komme fra det miljøet i tiden fremover, men det betyr at det er en stor sjanse for at det også kommer derfra. Jeg håper PST syns de har gjort jobben sin, for jeg syns ikke de har det.

Men mest av alt lyser jeg fred over minne til alle mine medborgere som er gått bort på så ufattelig vis. Det er forferdelig trist, og vi skal husk dere!

Gamle løgner om tiggere.

Endelig har Aftenposten tatt mot til seg og snakket med sigøynere. Norske aviser har skrevet spalte opp og spalte ned om tiggere i Oslo og andre byer, om koblingen til kriminalitet og om bakmenn og såkalte kriminelle nettverk som driver med menneskehandel. Dette viser seg gang på gang å være løse påstander, gjentakelse av gamle myter og trakasering av mennesker som faktisk ikke har gjort noe galt.
Erik Hollie tar til ordet for tiggerlisense, jeg syns ikke det er nødvendig. Det jeg er enig med ham i er at det burde være en smal sak å rygge opp etter de få leirene som oppstår rundt Oslo. Det burde også være i alle interesse å sette opp en do eller to som folkene kan bruke.
Det jeg reagerer sterkest på i Aftenpostens skriverier er at de blindt stoler på utsagnene til Geir Ellefsen fra Majorstua politikontor, som er den desidert mest brukte kilden når norske medier skal sverte tiggerne. Morgenbladet tok opp denne problemstillingen for noen år siden, og den er fremdeles gyldig. Det er IKKE dokumentert noen kobling mellom innbruddsbandene og tiggerne, de er jo stort sett fra forskjellige land. Det er ingen dommer i norsk rettsvesen som kan underbygge Herr Ellefsens påstander. Det er heller ingen forskning som kan påvise en slik kobling. Når skal norsk presse slutte å gjenta usannheter? Her er lenken til Morgenbladartikkelen: http://morgenbladet.no/article/20090731/OAKTUELT/697980613

Det aftenposten får høre når de snakker med tiggerne er historier om folk uten inntekt og uten mulighet til å skaffe seg dette i det landet de kommer fra. Det jeg som Osloboer opplever er hyggelige folk, som snakker om seg selv, som har en vanskelig situasjon som de gjør noe med og som faktisk ikke er til skade for noen. At menneskene i Oslo ikke tåler å se at andre har det vanskelig er tragisk for både tiggere og de som ikke tåler dem.

Forskningsjournalistikk for nybegynnere?

Å skrive om forskning er ikke så lett. Man skal ha tungen i rett munn, gjerne over litt tid. Aftenposten prøver seg i dag på en artikkel om psykopater, gjerne psykopatiske diktatorer. De suger kunnskap fra professor og foredragsholder James Fallon. Jeg skulle gjerne sett at flere aviser skrev om forskning og samfunn. Det er mye interessant stoff, ikke så lett å brekke det opp slik at leserne syns det er spennende og det ser ikke ut til å ligge så mye prestisje i det.

Kanskje det er mangelen på prestisje som gjør at aftenpostenjournalisten slurver såpass som vedkommende gjør. I ingressen skrives det at det er 4% psykopater i befolkningen, det ser ut som om desken har lagt sammen 1% kvinnelige og 3% mannlige psykopater (lenger ned i artikkelen) og kommet opp med 4%. Det at de har lagt sammen tallen er ikke bare forbløffende, men det at de tallfester noe som det er så mye uenighet om virker nokså dumt. Andre kilder operer med 1 til 3,5 % psykopater i befolkningen, og svært få av disse undersøkelsene er norsk.

Det er også nokså unøyaktig når det i artikkelen vises til det «kvinnelige» hormonet oxytocin. Joda, det opptrer hos kvinner, men det er også tilstede hos menn. Men er ikke unndratt det som på folkemunne kalles kjærlighetshormonet.

Til slutt; det ville vært mer interessant hvis journalisten stilte spørmål ved kausaliteten i det materialet som James Fallon legger til grunn. Er den manglende aktiviteten i pannelappene hos psykopater en årsak til psykopatien eller er det igjen en konsekvens av både psykopatien og av sjelsettende opplevelser i oppveksten til psykopatene.

Bedre lykke neste gang, Aftenposten, ta en titt på hvordan det gjøres i Weekendavisen og bruk gjerne henvisninger når dere skriver om forskningsstoff.

Gaupa åt journalistikken

Det er omtrent 500 gaupe i Norge. De fleste har ikke fast bopel, men de oppholder seg betraktelig lenger syd enn reinen på Finmarksvidda. Regnestykket i dagens Dagblad om at gaupa satt til livs mer enn 47 000 reinsdyr i året går ikke opp.

Og det er patetisk at journalisten ikke klarer å stille skikkelig spørsmål. Hvor er matematikk kunnskapene, og hvor er evnen til å stille kritiske spørsmål?

Moralske penger

I etterkant av Wikileaks utblåsning av lettere pinlig korrespondanse mellom forskjellige deler av den amerikanske utenrikstjenesten, har det oppstått en rekk ”mini-tsunami-i-kaffekopp” affærer. Noen litt mer alvorlige enn andre. Personlig ser jeg med glede på at idiotiet i utenrikstjenesten blir ført frem i lyset, og at noen setter fokuset på ukultur i systemer som nyter svært godt av skattebetalerne kroner.

Det som ikke gleder meg fullt så mye er forskjellige betalingsformidleres behov for å moralisere med betalingskanalene mine. Jeg kan ikke lenger bruke mine normale betalingskanaler for å støtte aktiviteter og organisasjoner jeg ønsker å støtte. Joda, jeg kan sikkert omgå dette på et eller annet vis, men jeg liker virkelig ikke at disse institusjonene leker moralpoliti med pengestrukturen min. Jeg liker rett og slett at penger er anonyme, at de ikke kan spores og at jeg kan bruke dem til å betale det jeg vil med. Det er nok andre instanser i verden som vil legge lokk på min adferd og mine "lyster", jeg vil ikke at pengene, som jeg oppfatter som mine, skal ta ansvar for meg. Hvis det viser seg at det er ulovlig å støtte Wikileaks (eller andre), så vil jeg som voksen ha rett til å begå den handlingen likevel. Det er min rett å bøye reglene, og det er mitt ansvar å ta følgende av det. Det er basisen i vår rettstat; min handling, mitt ansvar. Jeg vil ikke at pengene mine skal ta fra meg denne retten og dette ansvaret.

Og for dem av oss som vil gi noen euro til Wikileaks, de kan finne info om det her.
Wikileaks support

Litt lørdag

De finnes to typer mennesker; de som deler folk inn i to kategorier og de som ikke gjør det.

Noe annet.

Kjønnsskifteoperasjon, næh, alt for tradisjonelt! Hva med å skifte art? Bli en hund? Eller skifte form? Til et tre? Ikke kult nok. Ta det helt ut, bli en annen substans? Nå snakker vi. I mitt neste liv tror jeg at jeg vil være en screensaver. En snill en :-)

On the internet everybody knows you are a cow

Det er fristende å skrive om den gamle internettparolen, on the internett nobody knows you are a dog, nå som også kuer er på twitter.

Korte meldinger om tingenes tilstand formidles nå rett fra fjøset til alle som gidder å høre etter, eller følge med på det viktiste i hele verden. De som virkelig er interessert får vite hvor mye den har melket, at den har det bra, og også at kuer har litt humor.

Men viktigst av alt, den punkterer den gamle myten om at man er anonym på nettet. I post-facebook æraen blir ordtaket; on the internet everybody knows you are a cow.

En hard morgen i overflodssamfunnet

For et hardt liv det er å leve i Oslo, Norge. I dag er det søndag og musikken fra NRK som jeg henter ned fra nettet holder meg i sengen en time ekstra. Minst. På den litt mindre late siden vasker jeg tøy. Heldigvis er det bare å trykke på to knapper, helle pulver i skuffen og sett på. Jeg slipper å stå i en kald bekk og vaske det for hånd. Det er lett å ta sin venn vaskemaskinen for gitt, men i dag har jeg tatt mål av meg til å sett pris på ting.

Jeg bruker tiden til å tenke litt på hva jeg skal gjøre resten av dagen. Mulighetene er legio. Har en avtale med poden om å finn på noe sammen. Det ligger an til en sykkeltur i marka, der hvitveisen pipler frem som kviser på tenåringspanne. Kikut er et fint mål, med boller som smaker himmelsk, varm kaffe, sol på verandaen og markatrivsel i alle former.

Fra Tvisynt fotoblog

Men det er mange andre ting som trekker. En båttur til øyene ville være en fin måte å tilbringe en vakker vårdag på. Hovedøya trekker, Langøynene også, de liksom bare ligger der og ber om et besøk.

På kulturfronten er det muligheter for å få med seg dansens dag. Det er bare å sette seg på t-banen og surre rundt fra stasjon til stasjon, så kommer opplevelsen glidende. Det danses på så mange som 19 forskjellige t-banestasjoner.

Fra Tvisynt fotoblog

På kulturhistorisk museum er det en utstilling om Romfolkets historie i Norge, og har du lyst på mer minoritetskultur er det møte om integrering i regi av Abid Raja på Litteraturhuset klokken 2 med blant annet Carl I. Hagen og Audun Lysbakken.

Nei, gud dette blir for mange valg. Jeg tror jeg holder sengen en stund til, og lar sol være sol og henter meg mer kaffe.

Skole, læring, glede og systemet.

Når man er ung er alle i utgangspunktet svamper etter informasjon, læring, kompetanse og mestring. De suger til seg språk de første årene, samhandler med andre mennesker på svært kompliserte og effektive måter, leker seg til mestring og mestrer de underligste ting. De lærer i sitt eget tempo og med stor entusiasme.
Hva skjer etter hvert med denne entusiasmen, den læringsvilligheten? Den blir ikke borte, de aller fleste har den med seg gjennom barnehager, skoler, universiteter og langt opp mot pensjonsalder. Vi trekker inn informasjon fra medier, venner, gjør erfaringer i møte med fysiske og sosiale rom gjennom hele livet. Er det noen som noen sinne slutter å lære, utvikle seg og kommunisere?

Svaret på det vil vel være nei. Helt til vi trekker vårt siste sukk trekke vi inn verden omkring oss og responderer til den. Bortsett fra når vi settes på skolebenken. Men selv ikke der er bildet enkelt. Det læres der og. Det læres en masse der. Allikevel ser det ut som om det er et stykke igjen til at alle har optimale forhold for å trekke til seg kunnskap i skolesituasjonen. Er skolen blitt et hinder for læring? Tja, elevene lærer jo uansett, av og til på grunn av skolen, av og til på tross av skolen.

Når elevene har sittet lenge nok stille på skolepulten og blitt helt kunnskap inni, er det mange av dem som ikke er så veldig interesserte lenger. De mister motivasjonen, de mister gleden ved å lære. De mister gleden ved å lære på den måten som skolen i dag presenterer læring på. Skolen er blitt et system, der systemet har tatt en smule overhånd. Det er blitt mer fokus på timetall, læreplaner, vurderinger og ikke minst karakterer. Vi bygger store evalueringssystemer som tar gleden bort fra læringen.for mange elever. Dette er ikke heldig for eleven der han eller hun sitter med sitt behov for informasjon, kunnskap og veiledning. Vi har fått et system med fokus på kompetansemål, læreplaner og karakterer også for elevene i deres daglige liv. Det kan ikke helt være meningen. Disse skolesystemene burde være instrumenter for de som skal lære bort, ikke restriksjoner som gjør læringen for elevene mindre spennende, mindre lekent.

Det er nyttig, viktig og svært maktpåliggende at vi lager et system som dyrker kreativitet og innovasjon. For Norge som land og for den enkelte elev. Det er svært lite rom i dagens skole for lekenhet, det er lite rom for egen utvikling, det er utvikling styrt av systemets behov for å måle, styre og fordele økonomiske goder. Vi må dyrke det rare, det som er uten for boksen. Vi må fostre opp innovasjon, ikke bare lydighet og karakterjag. Skal vi skape mennesker som er utstyrt for å takle endringer, for å takle utfordringer i morgendagens samfunn, må vi være interessert i annet enn Nasjonale prøver og PISA-undersøkelser.
Det er ikke mye som tyder på at endringstakten går ned i de neste årene, at utfordringene blir færre og at globaliseringen bremses og kommunikasjonsutfordringene blir mindre viktige. Dagens system er ikke bare en smule galt i et slikt perspektiv, det er i ferd med å utvikle seg ytterligere i feil retning.

Vi må få et løsere system, et system som i større grad er i stand til å tilpasse seg de lokale forholdene, som er i stand til å tilpasse seg den gruppen elever som er til stede i klasserommet. Det er bare ved å ha fokus på den enkelte elev, og læringsmiljøet elevene er knyttet til, at man kan gi elevene læringsglede, entusiasme og en smule læringslykke tilbake.
Det viktigste med skolen bør i større grad å ikke strukturere seg bort fra elevenes innebygde læringsglede men la en få det spillerommet som den trenger og fortjener for trives og gro.

Lille tørkle på hodet der...

Det skrives en del om hijab i aviser og på nettet i anledning enkelte skolers ønske om å forby bruken av det i skoletiden. For ikke mange ukene siden ble det fremmet et forslag i den retning på årsmøte i Oslo Venstre. Det ble ikke akkurat jublet frem og er i dag ikke en del av partiets politikk.

Dagsavisen kjørte det som sak på førsteside. Et vakkert bilde, men meningene til Lektor Tørdal står til stryk i saken. MAN KAN IKKE FORBY SEG TIL FRIHET. At det skulle være så vanskelig å skjønne fatter ikke jeg.
Det er sikkert mange gode intensjoner bak det, men en kultur som tillater folk ned i barnehage alder å gå med Pornstar t-skjorte bør fjerne noen øyebjelker.

Hvis man anser det som et symbol, bør det da ikke være værnet av ytringsfriheten. Også for skole elever? Og hvis man ikke anser det som et symbol hvorfor skal det da forbys? Jeg skjønner ikke slikt...

Til slutt et lite stønn: Forrige gang noen forbød et klesplagg i Norge var det topplue. Hvem var det som lagde de reglene?

Legg merke til at bilde IKKE viser hijab slik det vanligvis brukes, det er snodig hvor ofte det blandes med Niqab eller andre plagg.

Dagbladet blir grumsete

Dagbladet fortsetter sin uetterrettlige omtale av islam og muslimske skikker. Med oppslag som «Hva skjer når muslimene kommer i flertall» og «Muslimske småjenter skal ikke stenges inne i hijab» skaper de et forkjært bilde av situasjonen i Norge generelt og Oslo spesielt. Det å begi seg ut på patetiske spekulasjoner basert på det kalle vulgær-demografi og stupide koblinger av hijab og heldekkende kroppsplagg balanserer Dagbladet på Hege Storhaugs vemmelige lin(j)e. Bildet som brukes på forsiden av Dagbladets forsideoppslag om saken er ikke en vanlig hijab, og . Avisen skaper dermed et større skille mellom oss og dem, norsk og invandrer, venn og fiende. Det var denne avstanden i den norske befolkningen som jødene fikk betale så dyrt for under krigen og nå nøres det opp til like dårliige holdninger.

Nei, Dagbladet, dette holder virkelig ikke mål. Det er direkte tragisk at den gamle liberale avisen ikke større grad er seg sitt samfunnsansvar bevisst!

Det var mange andre som også var svært kritiske til oppslaget om muslimsk flertall i Norge.

Utflyttet fornuft

Det er ikke alltid det er godt å si "Hva sa jeg", men den grundige gjennomgangen av resultatet av utflyttingen av statlige etater for noen år tilbake levner ikke mye ære til de som drev det hele gjennom. Det er svært få at de som jobbet i etatene før som er blitt med ut til distriktene. Det er ikke blitt billigere å drive de 8 tilsynene det er snakk om. Det blir også påpekt at det har svekket viktige samfunnsanliggende i stor grad.

Jeg håper nå at det er slutt på slikt tull og at det i fremtiden blir slik at man faktisk tillater seg å ha kompetanse og sette pris på den. Det må heller ikke være slik at misunnelsen på Oslo er den viktigste politiske drivkraften vi har her i landet.

Å lage en logo

Når man har vært med på noen prosesser der målet har vært å få til en logo for et prosjekt eller et produkt er man ikke så veldig i stuss når det hele blir litt morsomt.

Det første må man se lenge på og bidra med noen ekstra skitne tanker. Det krever litt innsats, men det verdt det når man kommer frem.

Det andre er et veskermerke. Enkelte høytflyvende norske kjendiser med musikk og UFO-erfaring har blitt observert med en slik.

Toleranse meg her og der

Jeg leser i avisen at Fritt Ord prisen ikke er en toleransepris. Hmm... den skal altså kunne deles ut til alle de som sier høyt og tydelig at andre mennesker er noe dritt og at de fortjener å bli sett ned på som annenrangs mennesker. Jo, det er fritt fram å mene det meste her i nabolaget, men skal man hedres fordi man er full av ufordøyd galle? For å sitere meg selv (fritt etter Håvamål):

Fordømmende ord får føres fritt,
men tilgi meg for at ordet mitt
ikke bejubler en frihetens pris
til ord som deler i oss og dem

Det ser ut som om de som higer mest etter Fritt Ord prisen er de som deler ut Fritt Ord prisen.

Hele artikkelen i Afrikaposten

Når man leter etter kjente bibelske

skikkelser i sin samtid bør man kanskje vurdere en smule justering av sidesynet sitt. Det har skjedd noe med virkeligheten på 2000 år, blant annet har kristendommen mistet mye av kruttet det hadde som forulempende slengbemerkninger.

I skrivende stund har NKM utropt Karen Friele til Judas. Det er sikkert ment sårende, fornærmende og nedlatende. Men også Judas har fått sin oppreising og han spilte en svært sentral rolle i et av menneskehetens mest kjente show.

Jeg er allikevel skrekkelig imponert over at man kan klare å pakke så mye nedlatende tankegods inn en pærevelling som det Nina Karin Monsen klarer, men syns likevel det er litt sterkt å ville gi henne Fritt Ord prisen av den grunn.



Dansende dervisher er neppe
mannsidealet i vår iver etter
konformitet og en del sliter med
menn i skjørt...

En skikkelig heidundrende artikkel i Dagbladet om og med NKM

Rett vest med sydvesten

Jeg har ikke noe sterk forhold til Bergen, verken positivt eller negativt. Men dagens lille kommentar er allikevel knyttet til stedet som Ole Paus mente var en tilstand i (hans) sjel.

Det har i 126 år vært (minst) en forretning som selger regntøy i Bergen. Dette er vel som seg hør og bør. Det som ikke er like blomstrende er at forretningen nå har havnet i skifteretten. Firmat har det klingende navnet Aksdal i Muren.

Jeg har virkelig problemer med å skjønne hvordan man klarer å få en regntøysforretning i Bergen til å gå konk. Det krever sin mann.

I tidligere tider hadde Dagbladet

noe å melde. De mente noe. Stod på for noe. Mente at verden burde bli bedre. Det mener de tilsynelatende fremdeles. Det er bare en smule spesielt hvem de bør få det bedre. Hvem de er interessert i sin velferd. I dette innslaget er det vår alles kjøre landskjendsis Jan Thomas som kommer noen mil forran befolkningen på Gaza-stripen...