Thursday, August 4, 2011

Jeg er ikke så skummel lenger


Det har skjedd noe med Oslo etter 227. Jeg er ikke i stand til å beskrive alle endringene. Atmosfæren har endret seg. Blikkene har endret seg. Usikkerheten er her. Nærheten har oppstått.

Jeg har tilbrakt brorparten av de siste 30 årene i Oslo sentrum. Dette er ikke den kalde byen alle skriver om. Nordmenn er distanserte og litt forsiktige med folk de ikke kjenner. Å hilse på ukjente er vanskelig for oss hvitinger. Det er ikke slik for folk fra andre kulturer. Har man hatt blikkontakt i mer enn 2 sekunder så sitter smilet, nikket og et forsiktig Hei ganske på lur. Jeg har likt disse møtene.

Etter 227 har en ny gruppe begynt å hilse på en gammel hviting. Det er innvandrer kvinnene. Med eller uten hijab, i fargerike afrikanske plagg dukker smilet og nikket nå opp mye lettere enn for få uker siden. Jeg liker det. Jeg er blitt en hyggelig fyr. En som ikke er farlig, en som ikke vil dem vondt. En som de ikke trenger å beskytte seg mot. Det til tross for at det er en hviting, som meg, som har gått rundt og gjort vannvittig gale ting i byen vår, så er jeg ikke lenger skummel.

Dette skulle jeg gjerne ha fortalt tullingen som løp rundt med våpen på Utøya. Han har brakt meg nærmere folk rundt meg og gjort Oslo til en bedre by å bo i.

1 comment:

gullet said...

Noen blir bare bedre med årene. Det kan være at du er en av dem, Eirik!
:)