Ignoranse er en dyd

I disse fæle dager med børskrise, amerikansk valg og problemer for håndballandslaget for damer er jeg ikke det minste forbauset over at norske aviser ikke har en eneste spaltemillimeter å avse til Indias første måneferd. Riktig nok er den ubemannet, men det viktigste er at det overhode ikke er i tråd med det offisielle bilde man har av India i Norge. Vi vil gjerne kollektivt fortsette å se på India som noe vi kan syns litt synd på, riste på hode av dialekten til og la oss forvirre av religiøsiteten til.

Shiva forby at vi begynner å se på dem som en stormakt, en kulturnasjon og en industristat. Det ville bety endringer av vårt eget selvbilde og det vil vi ibsenianere ikke ha noe av....

Indiske aviser er selvfølgelig litt mer opptatt av dette enn det vi er...

Tyrkisk ukrutt

Tyrkia har ikke verdens beste forhold til en del av sine naboer, og heller ikke til deler av sin egen befolkning. I vår ende av Tyrkia har det vært en del nokså tragiske hendelser med Hellas, i den østlige enden har Tyrkia en nokså blodig fortid med både armenere og kurdere. Det er lett å lese en slags stor-tyrkisk mentalitet inn i et land som har en fortid som ottomansk imperium. Det liker jeg overhode ikke å gjøre. Jeg vil gjerne se på Tyrkia som et moderne land som ikke peker tilbake til en frynsete okkupasjonsfortid. Jeg vil gjerne se på Tyrkia som en kulturnasjon med røtter ti ganger så lange som våre korte norske historie.

I Istanbul treffer man et land som er fullt av handelsmenn. Et folk som har kultur, filosofi, musikk og samfunnsliv som bugner av humanisme. Det var i Istanbul jeg først skjønte hvilke betydning handel har som fredsbevarende adferd. De som handler med hverandre taper penger på å skyte på hverandre. Dette bærer den tyrkiske kulturen preg av, deres første kjøpesenter er fra 1461.

Nå har Tyrkia vært med i EU, en organisasjon som er tuftet på nettopp det å holde nasjoner i Europa fra å krige med hverandre. Det blir derfor ekstra dumt, ekstra sårt og ekstra ille når de fremdeles har en væpnet konflikt med den kurdiske befolkningen. Ikke det at PKK er verden snilleste gruppe mennesker men det er alltid sivilbefolkningen slike konflikter går mest utover.

Ekstra underlig blir dette i lys av den tilnærmingen president Gül har satt i gang mot Armenerne. Det ser ut til at Tyrkia for første gang på mange år tør å se folkemordet på armenerne under første verdenskrig i øynene og si unnskyld. Vennlige fotballkamper utkjempes og presidentene i de to landene reiser på besøk til hverandre og lover bedre tider.

På den ene siden ser jeg et åpent og humant Tyrkia som behandler mennesker med respekt, på den andre siden begås overgrep mot den kurdiske befolkning på mange plan i stor utstrekning.

Jeg vil derfor sende en hyllest og en hilsen til Orhan Pamuk som tar dette opp på en bokmesse i Tyskland. Hans budskap er sterkt og klart. Dette er ikke en kulturnasjon verdig. Det er da påtakelig at den kurdiske standen på samme bokmessen ødlegges flere ganger av tyrkiske demonstranter.

Fremstillingen av Pamuk og Güls innledning på bokmessen i Frankfurt i en tyrkisk avis.

Artiklen i Aftenposten er ikke tilgjengelig på web i skrivende stund.

Sannheten

Stig Sæterbakken trekker seg som leder for Litteraturfestivalen på Lillehammer. Det gjør han med bravur. Han har fått så mye pepper for å invitere revisjonisten David Irwin, mannen som fornekter holocost.

Misforstå meg rett, Irving er en tåpe, en dust, en svindler og en vemmelse for menneskeheten. Men skal man snakke om sannheter og usannheter på en litteraturfestival så må man kunne tåle å se begge deler. Irving står på alle måter for usannheten.

Norske forfattere tålte tydeligvis ikke det og gikk mann av huse for å protester mot invitasjonen som har blitt sendt til Irving. Styret i Litteraturfestivalen har tvunget igjennom at invitasjonen trekkes tilbake, stikk i strid med Sæterbakkens ønske. Det er bare rett og rimelig at han da går. Det skal han ha all ære av, så får de andre sitte igjen med kosegruppa si og lalle.

Artikkelen i Dagbladet