Wednesday, April 21, 2010

Skole, læring, glede og systemet.


Når man er ung er alle i utgangspunktet svamper etter informasjon, læring, kompetanse og mestring. De suger til seg språk de første årene, samhandler med andre mennesker på svært kompliserte og effektive måter, leker seg til mestring og mestrer de underligste ting. De lærer i sitt eget tempo og med stor entusiasme.
Hva skjer etter hvert med denne entusiasmen, den læringsvilligheten? Den blir ikke borte, de aller fleste har den med seg gjennom barnehager, skoler, universiteter og langt opp mot pensjonsalder. Vi trekker inn informasjon fra medier, venner, gjør erfaringer i møte med fysiske og sosiale rom gjennom hele livet. Er det noen som noen sinne slutter å lære, utvikle seg og kommunisere?

Svaret på det vil vel være nei. Helt til vi trekker vårt siste sukk trekke vi inn verden omkring oss og responderer til den. Bortsett fra når vi settes på skolebenken. Men selv ikke der er bildet enkelt. Det læres der og. Det læres en masse der. Allikevel ser det ut som om det er et stykke igjen til at alle har optimale forhold for å trekke til seg kunnskap i skolesituasjonen. Er skolen blitt et hinder for læring? Tja, elevene lærer jo uansett, av og til på grunn av skolen, av og til på tross av skolen.

Når elevene har sittet lenge nok stille på skolepulten og blitt helt kunnskap inni, er det mange av dem som ikke er så veldig interesserte lenger. De mister motivasjonen, de mister gleden ved å lære. De mister gleden ved å lære på den måten som skolen i dag presenterer læring på. Skolen er blitt et system, der systemet har tatt en smule overhånd. Det er blitt mer fokus på timetall, læreplaner, vurderinger og ikke minst karakterer. Vi bygger store evalueringssystemer som tar gleden bort fra læringen.for mange elever. Dette er ikke heldig for eleven der han eller hun sitter med sitt behov for informasjon, kunnskap og veiledning. Vi har fått et system med fokus på kompetansemål, læreplaner og karakterer også for elevene i deres daglige liv. Det kan ikke helt være meningen. Disse skolesystemene burde være instrumenter for de som skal lære bort, ikke restriksjoner som gjør læringen for elevene mindre spennende, mindre lekent.

Det er nyttig, viktig og svært maktpåliggende at vi lager et system som dyrker kreativitet og innovasjon. For Norge som land og for den enkelte elev. Det er svært lite rom i dagens skole for lekenhet, det er lite rom for egen utvikling, det er utvikling styrt av systemets behov for å måle, styre og fordele økonomiske goder. Vi må dyrke det rare, det som er uten for boksen. Vi må fostre opp innovasjon, ikke bare lydighet og karakterjag. Skal vi skape mennesker som er utstyrt for å takle endringer, for å takle utfordringer i morgendagens samfunn, må vi være interessert i annet enn Nasjonale prøver og PISA-undersøkelser.
Det er ikke mye som tyder på at endringstakten går ned i de neste årene, at utfordringene blir færre og at globaliseringen bremses og kommunikasjonsutfordringene blir mindre viktige. Dagens system er ikke bare en smule galt i et slikt perspektiv, det er i ferd med å utvikle seg ytterligere i feil retning.

Vi må få et løsere system, et system som i større grad er i stand til å tilpasse seg de lokale forholdene, som er i stand til å tilpasse seg den gruppen elever som er til stede i klasserommet. Det er bare ved å ha fokus på den enkelte elev, og læringsmiljøet elevene er knyttet til, at man kan gi elevene læringsglede, entusiasme og en smule læringslykke tilbake.
Det viktigste med skolen bør i større grad å ikke strukturere seg bort fra elevenes innebygde læringsglede men la en få det spillerommet som den trenger og fortjener for trives og gro.