Fortvilelse og sinne. Dagen etter.

En mann med en bombe. En nokså stor bombe. Tar livet av 7 mennesker i regjeringskvartalet. Midt i Oslo sentrum. Et sted jeg ferdes nokså ofte. Jeg kunne godt ha vært der, på vei til Deichmanske bibliotek rett ved sidene av, når det smalt.

7 mennesker forsvant på et øyeblikk. Oslo sentrum ble forvandlet til en krigssone på sekunder. Vinduer ble blåst ut en kilometer unna. Da jeg gikk en tur i Oslo sentrum i går drev ryddemannskapene og ryddet glasskår med bulldozer.

Jeg opplevde minuttene etter bomben i sentrum. Jeg fotograferte sønderrevne bygninger, jeg så horder av mennesker som gikk lamslåtte rundt. Stemningen i byen var underlig, stille, forvirret, lamslått. Som om realitetene ikke hadde gått opp for oss. Det var lite fortvilelse, lite angst, lite sinne og ingen aggresjon. Bare forvirring, undring, det var som å leve i et spørsmålstegn.

Men det jeg opplevde i Oslo sentrum er som ingenting å regne i forhold til det som skjedde på Utøya, bare noen mil unna. Bombemannen kjører fra Oslo sentrum til en sommerleier for ungdommer og trekker frem maskinpistol. Han skyter, kaldt og rolig rundt seg. Oppsøker stadig flere ungdommer som han skyter. Noen på nært hold, andre når de legger på svøm for å komme seg unna. Han skyter i en time. Han skyter og dreper over 80 unge mennesker i løpet av en time.

Noen overlever ved å spille døde, liggende under døde venner. Andre rømmer og klarer å komme seg unna. Han skyter omtrent hver 6. ungdom. En så ufattelig handling, en så ufattelig tragedie. Mine tanker, mine medfølelser går til de som har overlevd, de som løp, de som lå stille, de som ba og til de som er pårørende til dem som ikke kom seg unna. Dette er en dag som de ikke kommer til å glemme. Dette er en dag jeg heller ikke kommer til å glemme.

Gjerningsmannen er tilsynelatende en med sterke meninger om innvandring, islam og multikulturelle samfunn. Han har brakt sine meninger til torgs på nettsamfunn. Han har samlet sammen dødbringende utstyr nok til å blåse regjeringskvartalet til ugjenkjennelige biter. Han har samlet sammen automatvåpen nok til å holde det gående i godt å vel en time med å drepe unge mennesker. Han har manglet den komponenten som sier stopp når hatet bobler over og han har kunnet planlegge og gjennomføre en av de verste massakrene etter krigen i Europa. Dette mens PST, overvåkningsorganet for sikkerhet i Norge skriver på sine nettsider:
De høyre- og venstreekstreme miljøene vil heller ikke i 2011 utgjøre en alvorlig
trussel for det norske samfunnet.

Jeg kunne godt ha hatet gjerningsmannen, men jeg får det ikke helt til. Men jeg er sint. Jeg er sint på PST som nok en gang bevisst ikke ser på nynazistiske miljøer som farlige. Har de ingen historie? Husker de ikke hva slags hat det er i disse miljøene? Samtlige terroraksjoner i Norge siden krigen kommer fra nazimiljøet. Det betyr ikke at alle kommer til å komme fra det miljøet i tiden fremover, men det betyr at det er en stor sjanse for at det også kommer derfra. Jeg håper PST syns de har gjort jobben sin, for jeg syns ikke de har det.

Men mest av alt lyser jeg fred over minne til alle mine medborgere som er gått bort på så ufattelig vis. Det er forferdelig trist, og vi skal husk dere!