Intra-Jante

I dag har jeg vært på cafe. En flott cafe. Vakkert dandert på en topp med skogkledde sider og fabelaktig utsikt over den lille store byen. Det sitter gammel feststemning i de grove tømmerveggene. Det er taler fra skiklubber og brylluper i den store peisen. Det er høyt under taket. Det er sprosser på vinduene. Verandaen er egnet til storslåtte bilder av idrettslag og festlag.

Det er mørkt inne, det er fyr i peisene i begge avdelingen. Det er svartkledde kelnere, elghodet kneiser over mantelen. Det er en diskrete stikker på døren som tilkjennegir kvalitet, Michelinkvalitet.

I den ene avdelingen serveres det lunsj. Smakfull, velduftende lunsj. Det frister. Men jeg er på søndagstur og vil heller ha en croissant og en caffe latte. Avdelingen for kaffe og kaker serverer en sur og vammel svart kaffe. Den litt lunkne varianten av kokekaffe slik den ble servert lenger inn i skogen den gangen Asbjørnsen og Moe fartet rundt i Marka og samlet eventyr.

Jeg må krangle meg til en latte. Maskinen står i «feil» rom, og jeg må fortelle kelneren at den kaffen  jeg vil ha bør ha bedre kvalitet enn bøttekaffen. Jeg må argumentere. Jeg må påpeke. Jeg må være litt sur kunde. Det er litt underlig, at jeg ikke skal stå der og føle meg vel, at jeg ikke føler at jeg er i min fulle rett når jeg prøver å få det ut av restauranten som jeg ønsker meg. Jeg er jo tross alt en betalende kunde.

Men slik er det nå altså ikke en gang. Jeg har mine små sære introjekter. «Slik gjør man da ikke.» «Du skal da ikke forlange noe mer enn det andre får.» «Dine krav og forventninger er ikke rimelige.» «Du må stille deg bak i køen og ta det du får.» Og andre vage forestillinger svever rundt i bakhodet på meg. Og de skaper følelsen av å være litt frekk. Jeg blir rett og slett litt uvel av at jeg skal føle meg uvel når jeg stiller mine forventninger til syne. Jeg trykker mine forventninger på andre og noe i meg trykker tilbake.

Puh. Jeg klarte det. Jeg fikk min feil-latte, og kunne nyte den med en god avis og tilhørende utsikt.  Men det satt langt inne. Jeg gleder meg til at jeg kan bli enda frekkere, forlange enda mer service, og bli enda bedre på å si fra om hvordan jeg vil at ting skal være.

Jeg er ikke så skummel lenger

Det har skjedd noe med Oslo etter 227. Jeg er ikke i stand til å beskrive alle endringene. Atmosfæren har endret seg. Blikkene har endret seg. Usikkerheten er her. Nærheten har oppstått.

Jeg har tilbrakt brorparten av de siste 30 årene i Oslo sentrum. Dette er ikke den kalde byen alle skriver om. Nordmenn er distanserte og litt forsiktige med folk de ikke kjenner. Å hilse på ukjente er vanskelig for oss hvitinger. Det er ikke slik for folk fra andre kulturer. Har man hatt blikkontakt i mer enn 2 sekunder så sitter smilet, nikket og et forsiktig Hei ganske på lur. Jeg har likt disse møtene.

Etter 227 har en ny gruppe begynt å hilse på en gammel hviting. Det er innvandrer kvinnene. Med eller uten hijab, i fargerike afrikanske plagg dukker smilet og nikket nå opp mye lettere enn for få uker siden. Jeg liker det. Jeg er blitt en hyggelig fyr. En som ikke er farlig, en som ikke vil dem vondt. En som de ikke trenger å beskytte seg mot. Det til tross for at det er en hviting, som meg, som har gått rundt og gjort vannvittig gale ting i byen vår, så er jeg ikke lenger skummel.

Dette skulle jeg gjerne ha fortalt tullingen som løp rundt med våpen på Utøya. Han har brakt meg nærmere folk rundt meg og gjort Oslo til en bedre by å bo i.

Fortvilelse og sinne. Dagen etter.

En mann med en bombe. En nokså stor bombe. Tar livet av 7 mennesker i regjeringskvartalet. Midt i Oslo sentrum. Et sted jeg ferdes nokså ofte. Jeg kunne godt ha vært der, på vei til Deichmanske bibliotek rett ved sidene av, når det smalt.

7 mennesker forsvant på et øyeblikk. Oslo sentrum ble forvandlet til en krigssone på sekunder. Vinduer ble blåst ut en kilometer unna. Da jeg gikk en tur i Oslo sentrum i går drev ryddemannskapene og ryddet glasskår med bulldozer.

Jeg opplevde minuttene etter bomben i sentrum. Jeg fotograferte sønderrevne bygninger, jeg så horder av mennesker som gikk lamslåtte rundt. Stemningen i byen var underlig, stille, forvirret, lamslått. Som om realitetene ikke hadde gått opp for oss. Det var lite fortvilelse, lite angst, lite sinne og ingen aggresjon. Bare forvirring, undring, det var som å leve i et spørsmålstegn.

Men det jeg opplevde i Oslo sentrum er som ingenting å regne i forhold til det som skjedde på Utøya, bare noen mil unna. Bombemannen kjører fra Oslo sentrum til en sommerleier for ungdommer og trekker frem maskinpistol. Han skyter, kaldt og rolig rundt seg. Oppsøker stadig flere ungdommer som han skyter. Noen på nært hold, andre når de legger på svøm for å komme seg unna. Han skyter i en time. Han skyter og dreper over 80 unge mennesker i løpet av en time.

Noen overlever ved å spille døde, liggende under døde venner. Andre rømmer og klarer å komme seg unna. Han skyter omtrent hver 6. ungdom. En så ufattelig handling, en så ufattelig tragedie. Mine tanker, mine medfølelser går til de som har overlevd, de som løp, de som lå stille, de som ba og til de som er pårørende til dem som ikke kom seg unna. Dette er en dag som de ikke kommer til å glemme. Dette er en dag jeg heller ikke kommer til å glemme.

Gjerningsmannen er tilsynelatende en med sterke meninger om innvandring, islam og multikulturelle samfunn. Han har brakt sine meninger til torgs på nettsamfunn. Han har samlet sammen dødbringende utstyr nok til å blåse regjeringskvartalet til ugjenkjennelige biter. Han har samlet sammen automatvåpen nok til å holde det gående i godt å vel en time med å drepe unge mennesker. Han har manglet den komponenten som sier stopp når hatet bobler over og han har kunnet planlegge og gjennomføre en av de verste massakrene etter krigen i Europa. Dette mens PST, overvåkningsorganet for sikkerhet i Norge skriver på sine nettsider:
De høyre- og venstreekstreme miljøene vil heller ikke i 2011 utgjøre en alvorlig
trussel for det norske samfunnet.

Jeg kunne godt ha hatet gjerningsmannen, men jeg får det ikke helt til. Men jeg er sint. Jeg er sint på PST som nok en gang bevisst ikke ser på nynazistiske miljøer som farlige. Har de ingen historie? Husker de ikke hva slags hat det er i disse miljøene? Samtlige terroraksjoner i Norge siden krigen kommer fra nazimiljøet. Det betyr ikke at alle kommer til å komme fra det miljøet i tiden fremover, men det betyr at det er en stor sjanse for at det også kommer derfra. Jeg håper PST syns de har gjort jobben sin, for jeg syns ikke de har det.

Men mest av alt lyser jeg fred over minne til alle mine medborgere som er gått bort på så ufattelig vis. Det er forferdelig trist, og vi skal husk dere!

Gamle løgner om tiggere.

Endelig har Aftenposten tatt mot til seg og snakket med sigøynere. Norske aviser har skrevet spalte opp og spalte ned om tiggere i Oslo og andre byer, om koblingen til kriminalitet og om bakmenn og såkalte kriminelle nettverk som driver med menneskehandel. Dette viser seg gang på gang å være løse påstander, gjentakelse av gamle myter og trakasering av mennesker som faktisk ikke har gjort noe galt.
Erik Hollie tar til ordet for tiggerlisense, jeg syns ikke det er nødvendig. Det jeg er enig med ham i er at det burde være en smal sak å rygge opp etter de få leirene som oppstår rundt Oslo. Det burde også være i alle interesse å sette opp en do eller to som folkene kan bruke.
Det jeg reagerer sterkest på i Aftenpostens skriverier er at de blindt stoler på utsagnene til Geir Ellefsen fra Majorstua politikontor, som er den desidert mest brukte kilden når norske medier skal sverte tiggerne. Morgenbladet tok opp denne problemstillingen for noen år siden, og den er fremdeles gyldig. Det er IKKE dokumentert noen kobling mellom innbruddsbandene og tiggerne, de er jo stort sett fra forskjellige land. Det er ingen dommer i norsk rettsvesen som kan underbygge Herr Ellefsens påstander. Det er heller ingen forskning som kan påvise en slik kobling. Når skal norsk presse slutte å gjenta usannheter? Her er lenken til Morgenbladartikkelen: http://morgenbladet.no/article/20090731/OAKTUELT/697980613

Det aftenposten får høre når de snakker med tiggerne er historier om folk uten inntekt og uten mulighet til å skaffe seg dette i det landet de kommer fra. Det jeg som Osloboer opplever er hyggelige folk, som snakker om seg selv, som har en vanskelig situasjon som de gjør noe med og som faktisk ikke er til skade for noen. At menneskene i Oslo ikke tåler å se at andre har det vanskelig er tragisk for både tiggere og de som ikke tåler dem.

Forskningsjournalistikk for nybegynnere?

Å skrive om forskning er ikke så lett. Man skal ha tungen i rett munn, gjerne over litt tid. Aftenposten prøver seg i dag på en artikkel om psykopater, gjerne psykopatiske diktatorer. De suger kunnskap fra professor og foredragsholder James Fallon. Jeg skulle gjerne sett at flere aviser skrev om forskning og samfunn. Det er mye interessant stoff, ikke så lett å brekke det opp slik at leserne syns det er spennende og det ser ikke ut til å ligge så mye prestisje i det.

Kanskje det er mangelen på prestisje som gjør at aftenpostenjournalisten slurver såpass som vedkommende gjør. I ingressen skrives det at det er 4% psykopater i befolkningen, det ser ut som om desken har lagt sammen 1% kvinnelige og 3% mannlige psykopater (lenger ned i artikkelen) og kommet opp med 4%. Det at de har lagt sammen tallen er ikke bare forbløffende, men det at de tallfester noe som det er så mye uenighet om virker nokså dumt. Andre kilder operer med 1 til 3,5 % psykopater i befolkningen, og svært få av disse undersøkelsene er norsk.

Det er også nokså unøyaktig når det i artikkelen vises til det «kvinnelige» hormonet oxytocin. Joda, det opptrer hos kvinner, men det er også tilstede hos menn. Men er ikke unndratt det som på folkemunne kalles kjærlighetshormonet.

Til slutt; det ville vært mer interessant hvis journalisten stilte spørmål ved kausaliteten i det materialet som James Fallon legger til grunn. Er den manglende aktiviteten i pannelappene hos psykopater en årsak til psykopatien eller er det igjen en konsekvens av både psykopatien og av sjelsettende opplevelser i oppveksten til psykopatene.

Bedre lykke neste gang, Aftenposten, ta en titt på hvordan det gjøres i Weekendavisen og bruk gjerne henvisninger når dere skriver om forskningsstoff.

Gaupa åt journalistikken

Det er omtrent 500 gaupe i Norge. De fleste har ikke fast bopel, men de oppholder seg betraktelig lenger syd enn reinen på Finmarksvidda. Regnestykket i dagens Dagblad om at gaupa satt til livs mer enn 47 000 reinsdyr i året går ikke opp.

Og det er patetisk at journalisten ikke klarer å stille skikkelig spørsmål. Hvor er matematikk kunnskapene, og hvor er evnen til å stille kritiske spørsmål?

Moralske penger

I etterkant av Wikileaks utblåsning av lettere pinlig korrespondanse mellom forskjellige deler av den amerikanske utenrikstjenesten, har det oppstått en rekk ”mini-tsunami-i-kaffekopp” affærer. Noen litt mer alvorlige enn andre. Personlig ser jeg med glede på at idiotiet i utenrikstjenesten blir ført frem i lyset, og at noen setter fokuset på ukultur i systemer som nyter svært godt av skattebetalerne kroner.

Det som ikke gleder meg fullt så mye er forskjellige betalingsformidleres behov for å moralisere med betalingskanalene mine. Jeg kan ikke lenger bruke mine normale betalingskanaler for å støtte aktiviteter og organisasjoner jeg ønsker å støtte. Joda, jeg kan sikkert omgå dette på et eller annet vis, men jeg liker virkelig ikke at disse institusjonene leker moralpoliti med pengestrukturen min. Jeg liker rett og slett at penger er anonyme, at de ikke kan spores og at jeg kan bruke dem til å betale det jeg vil med. Det er nok andre instanser i verden som vil legge lokk på min adferd og mine "lyster", jeg vil ikke at pengene, som jeg oppfatter som mine, skal ta ansvar for meg. Hvis det viser seg at det er ulovlig å støtte Wikileaks (eller andre), så vil jeg som voksen ha rett til å begå den handlingen likevel. Det er min rett å bøye reglene, og det er mitt ansvar å ta følgende av det. Det er basisen i vår rettstat; min handling, mitt ansvar. Jeg vil ikke at pengene mine skal ta fra meg denne retten og dette ansvaret.

Og for dem av oss som vil gi noen euro til Wikileaks, de kan finne info om det her.
Wikileaks support